Være utvekslingsstudent

Hei!

Denne kommer litt sent, men har på en måte ikke skjedd så altfor mye så har ikke følt for å skrive så altfor mye heller. Jeg kan jo selvfølgelig si til dere alt jeg har gjort, men det blir på en måte mye av det samme. Forrige helg var helt normal, dro til samme, hyggelige stedet jeg har vært på mye begge dagene. Servitørene begynner å kjenne meg igjen og vet hva jeg liker, så det er jo kos. Eneste som var spesielt forrige uke var at på lørdag skjedde det noe uhyggelig. Beto hadde vært hos meg, og skulle dra til kjæresten sin etterpå. Når han var der, og sto og snakket med faren til kjæresten, ble han ranet. Det kom en kar med en pistol, og sa at "enten får jeg nøklene til motorsykkelen ellers så tar jeg livet ditt". Selvfølgelig gjorde Beto alt riktig og ga nøklene vekk uten protest. Men han var ganske oppskaket i dagene etter, sånne ting er jo ikke noe gøy! Det var også familiens motorsykkel som alle brukte, veldig fin var den å. Men det går bra nå, bare syntes det var litt skummelt når det sjedde med en som jeg anser som den beste vennen jeg har fått her.

Etter skolen på mandag

 

Så annet en det, så har det skjedd lite egentlig. Skolesituasjonen er den samme som den var forrige gang, har ikke hørt noen ting fra noen, så regner med IFPB har gitt opp. Deilig å vinne den kampen, føler meg flink som fikk kranglet meg til det! Livet går egentlig bra, har ikke mye jeg skal klage på. Språket vil jeg faktisk si sitter nå, så det er en stor dag sånn sett! Samtaler går greit nå, kommuniserer med mange personer bare på portugisisk nå, så vil si at jeg mer eller mindre kan det nå. Selvføglelig er det mange ord som skal læres, men det kommer. Vil også legge til at jeg antageligvis hadde kunnet mer om jeg faktisk hadde satt meg ned med ordboka og pugget ord, men jeg har prioritert å heller snakke med folk også lære fra det. Har gitt meg mange pinlige situasjoner, hvor jeg står helt fast og ikke har sjangs til å forklare. Men folk skjønner det, og forstår at det er vanskelig. Men nå blir det neste steget å kunne det flytende, tar nok noen måneder. 

 

Siden det er såpass lite som har skjedd, kan jeg skrive litt seriøst om hvordan det er å være utvekslingsstudent (US). 

Først kan jeg si at det finnes to typer utveksling; en hvor du drar til et engelskspråklig land og en reise til et land med et språk du ikke kan. Et såkalt tredjespråk da. Det er jo to helt forskjellige ting. Problemet er at du ikke bare må skaffe deg nye venner og bli kjent med en ny familie, men du må gjøre dette samtidig som du kan kommunisere minimalt med de. Det er ofte at problemene tårner seg opp for en US, som føler det er frustrerende å ikke ha mange venner. Du må være lærevillig, ydmyk men samtidig aktiv. Du kan ikke sitte inne på rommet ditt og regne med at vennene kommer til deg.Når jeg kom hit, tenkte jeg som så at personene her allerede har nok venner, og egentlig ikke trenger en ny venn som de ikke engang kan snakke til. Situasjonen er veldig vanskelig, men løsningen er på en måte å "selge seg selv", overbevise andre om at du er en kul og god person som de vil tilbringe tid sammen med. Du må være modig nok til å slappe av i samtaler, og være deg selv. For meg har det vært en helt syk opplevelse hittil. Ikke bare det jeg kan se og ta på, men det som har skjedd med meg mens jeg har vært her. Selvom jeg ikke kan sette fingeren på hva det er, så har altså 3 måneder her forandret meg mer enn jeg noensinne kunne forestille meg. 

Den vanskeligste tiden min er over nå. Easy street herfra og til jeg drar hjem. Jeg sa til meg selv før jeg kom hit at etter 3 måneder, så kan oppholdet virkelig starte. Jeg har fått meg mange gode venner, jeg kommer veldig godt overrens med familien, skolen min er veldig bra for meg og byen er helt ypperlig. Ja, jeg har hatt flaks. Men det kunne enkelt godt galt også. Jeg har ikke fortalt dette før, det har egentlig ikke vært behov for det, men jeg skulle egentlig bo hos en annen familie her i byen. Det var en stor krangel mellom min nåværende familie og den jeg egentlig skulel bo hos rett før jeg kom. Mye bakgrunn om bytting osv, men poenget er at en kar fra Hong Kong havnet i den familien til slutt og jeg her. Han bor litt i utkanten, og de første 2 månedene gikk han ikke på skole, som følge av streiken og at skolen min bare kunne akseptere 2 US( meg og en fra Grønland). Ingen andre skoler ville ha han, og det var ikke langt unna at han dro hjem. Om jeg hadde vært i den familien, uten skole i 2 måneder, er jeg overbevist om at jeg hadde vært hjemme i Norge for lenge siden. det skjedde heldigvis ikke, men for sikkerhets skyld så løste det seg for han fra hong kong også. 

Men jeg skal ikke lyve og sagt at det er dager hvor jeg skulle ønske jeg satt på flyet hjem til Norge. Hjemlengelsen kommer alltid til å være der for enhver US, alle får det. Før du reiser, bør du også tenke på hvorfor du vil det. Det bør ikke være en spontan avgjørelse, det er tross alt et helt år det er snakk om. Ja visst kan tanken på et år med strand og sol være fristende, men det er ikke alltid sånn det blir. Jeg skulle gjerne bodd ved stranden, men det skjedde da altså ikke. I bunn og grunn kan vel rådet mitt være å tenke nøye gjennom det, spørre deg selv om du har nok tro på deg selv. Har du ikke det, er utveksling en glimrende måte å få enorm tro på seg selv på. Du blir pent nødt til å være åpen, utadtvendt og sosial. utveksling er ikke en ferie, men en utfordring. om du klarer utfordringen, får du en enorm mestringsfølelse og fundamentet for resten av livet ditt er lagt. Du får tro på deg selv, tro på at du kan klare alt. 
Slenger også med blogginnlegg av den dypere sorten som er like det jeg nettopp skrev, som tydeligvis er noe alle US må lage.  
http://ta-nitido.blogspot.com/2011/10/bak-lerret.html

http://aneichile.blogspot.com/2011/09/bak-fasaden.html

http://theaibrasil.blogg.no/1314722203_30aug2011.html 

 

Med det takker jeg for meg, så skal jeg spise burgers! Vil også hilse til mine homeboys Eirik og Syver, som krevde noen linjer i rampelyset. Vi skypet sammen igår kveld, og det fikk meg til å undre på hva som fikk meg til å folate Norge, hvor alt var så perfekt og lett. Uannsett, det skal bli godt å komme hjem, når den tiden kommer! Men akkurat nå er det ikke en ting jeg kan gjøre med det, og derfor er jeg superfornøyd her :):). 

 

2 kommentarer

bloggelskeren

04.nov.2011 kl.19:26

vi skulle være i overskriften u bitsj

Cathrine

09.nov.2011 kl.23:10

Duuuude, jeg var med på skype jeg også daaa...

Skriv en ny kommentar

hits